HVA KJENNETEGNER ÅNDELIG VEILEDNING I DEN KRISTNE TRADISJONEN?

Faglig essay, kurs i Åndelig veiledning 2005-2006

 

PS: Jeg i artikkelen er ikke innehaver av nettstedet, men artikkelen er klippet fra nettet.

 

1. INNLEDNING

 

Åndelig veiledning er et begrep som dukker opp i ulike sammenhenger. Vi møter det innenfor ulike religioner. I vår tid er det også aktualisert innenfor nyreligiøse sammenhenger. Innenfor kristen sammenheng kan åndelig veiledning spores helt tilbake til urkirken. (Mørket som blender 1994) I de første århundredene etter Kristus var det stor enighet om at uten åndelig veiledning var det ikke mulig å gjøre fremskritt på den åndelige veien. (Halldorf  2001)    Åndelig veiledning har vært borte fra den Lutherske utdanning i generasjoner og har dermed vært nær ved å gå tapt i vår tradisjon. (Kirkemøtet 1999) Det må vel også kunne sies at særlig de vestlige protestantiske kirkesamfunn har vært sterkt preget av sekularisering og institusjonalisering. Aktiviteter og utvalg er de arenaer kristenlivet utfolder seg på for de fleste.  I våre dager ser vi en sterkt økende interesses for åndelighet. Som Halldorf utrykker det: ”Når en kaster ut åndeligheten kommer den tilbake i galopp. Når det skjer, kan vi trenge å få hjelp av en utprøvd åndelig tradisjon. Den kan hjelpe oss å skjelne. (Jomfrumark 1994:10) Jeg tror at i tider som våre er det viktig å møte behovene som ligger bak den åndelige søken og lengsel hos mennesker. Om kirken bare står på sidelinjen og kritiserer vil mange søke sine åndelige hjem andre steder enn i kirken.

 

1.1 Motivering for valg av tema

Selv ble jeg opptatt av ÅV for mange år siden. Jeg opplevde at for meg selv og andre jeg møtte innenfor kirken, fungerte troen som en livstolkning, en idè. Min motivasjon for å skrive om åndelig veiledning er at denne måten å relatere seg til Gud på har åpnet nye og rikere måter å leve med Gud på for meg personlig. Det har gitt meg perspektiver på troen som var ukjente fra min egen tradisjon. Men jeg opplever at dette fortsatt er ”upløyd mark” for mange. Og i menighetene er det meget sparsomt med åndelige veiledere. (Kirkemøtet 1999) Jeg ønsker derfor å skrive en oppgave med fokus på hva åndelig veiledning er.

 

1.2 Problemstilling

Begrepet åndelig veiledning brukes som nevnt i mange sammenhenger. Jeg vil i denne oppgaven konsentrere meg om åndelig veiledning innenfor den kristne tradisjonen. Også innenfor den kristne tradisjonen finner vi ulike varianter av ÅV. Men som Peter Halldorf sa i vår samtale: ”Det er ulike dialekter innenfor samme tradisjon.” Det kunne vært skrevet bøker om hver enkelt av disse dialektene. Men jeg har et håp om at det skal kunne gå an å finne frem til noe som kan sies på generelt grunnlag om hva åndelig veiledning er.   Hovedproblemstillingen jeg vil belyse er: ”Hva kjennetegner åndelig veiledning innenfor den kristne tradisjonen?”

 

1.3 Materiale

Materiale jeg vil benytte i fremstillingen er først og fremst hentet fra litteratur om emnet. Litteraturen vil representere ulike konfesjoner. Dette fordi det først og fremst er andre kirkesamfunn enn det Lutherske som har skrevet noe om temaet. Dessuten fordi min erfaring med sammenhenger åndelig veiledning utøves i, er at de preges av en sterk økumenisk holdning. Her legges det mer vekt på vår felles kristne arv, som jo utformet åndelig veiledning fra starten av. Jeg har også samtalt med tre åndelige veiledere i Sverige og 5 åndelige veiledere i England om emnet, dessuten med veiledere i Norge tilknyttet ulike retreatsteder.

 

1.4 Metode

I oppgaven vil jeg benytte meg av analyse av tekster om det aktuelle temaet, samt tolkninger av intervjuene jeg har gjort. Jeg vil også trekke inn egen erfaring med å motta og gi åndelig veiledning der det er relevant. Jeg er klar over at emnet er meget omfattende og umulig å behandle utfyllende innenfor denne oppgavens rammer. Jeg må derfor avgrense de utvalgte emnene mest mulig. Jeg håper likevel det kan gi en viss oversikt og forståelse for sentrale momenter innenfor beskrivelsen av hva åndelig veiledning er.

 

2. ÅNDELIG VEILEDNING INNENFOR DEN KRISTNE TRADISJONEN

 

2.1 Kort historisk resymè

ÅV kan spores tilbake til urkirken. Tradisjonen ble videreført og videreutviklet i ørkenen fra ca 300-tallet da mange søkte stillheten og ensomheten der for å forsøke å nærme seg Gud. Erfaringene de gjorde der tiltrakk seg store folkemengder fra de omkringliggende områder. Mennesker kom for å søke veiledning for sin tro. Fellesskapet mellom ørkenboerne dannet etter hvert grunnlaget for klostervesenet. Her fortsatte mennesker å leve i stillhet og bønn for å søke Gud. Mennesker søkte hit for åndelig veiledning. Etter skismaet levde åndelig veiledning videre i henholdsvis den ortodokse og den romersk katolske kirke. Den fikk etterhvert noe ulik utforming. I Østkirken vokste det frem en tradisjon hvor man søkte seg til en starets for åndelig veiledning. En starets var en person som på en særlig måte var oppfylt av Den Hellige Ånd. I den romersk katolske kirke ivaretok klostrene tradisjonen. Hva som ble vektlagt i den åndelige veiledningen fikk etter hvert preg av hva de ulike ordenssamfunnene la særlig vekt på i sin spiritualitet. En litt særegen tradisjon, som jeg nevner særskilt, er den Keltiske. Den har fått en renessanse i vår tid og mange mennesker søker til ”hellige steder” innefor denne tradisjonen. Her i landet er det særlig den Ignatianske tradisjonen som har lagt til grunn for veiledningen som tilbys. Dette har trolig først og fremst sin bakgrunn i St.Joseph søstrene som på 80-tallet startet med å tilby åndelig veiledning innenfor denne tradisjonen. Svært mange, både kirkelig ansatte og andre, har fått hjelp med sin trosvandring hos dem.

 

2.2 Definisjoner av åndelig veiledning

Det finnes flere definisjoner av hva åndelig veiledning er. (Heretter kalt ÅV) De omhandler det samme, men vektlegger ulike sider. En definisjon jeg synes er beskrivende gir Peter Halldorf i vår samtale: ”ÅV er den veiledning et menneske gir et annet for å modnes i sin tro. Da snakker vi om troen som en vandring, slik at den får konsekvenser for hele ens liv.” Barry & Connolly (2001:47) definere ÅV slik: ”Andlig vägledning är hjelp med att utvecla sin relation til Gud.” Videre skriver de: ”Vägledningen har sitt fokus på Herren och på det sätt som han verkar relatera til värje person, den fokuserar aldrig på ideer,” Thomas Merton gir ennå et perspektiv: ”Spitiual direction is, nothing more than a way of leading us to Director –  the Holy Spirit hidden in the depth of our souls.” (www.sdiworld.org 2006) 

 

Begrepet ”åndelig veiledning” har vært brukt i Norge de siste 15 årene, men en allment akseptert begrepsavklaring er ennå ikke funnet. ÅV er heller ikke noe nytt, men kanskje den eldste form for sjelesorg. Men da i forhold til en side ved sjelesorgen som har hatt dårlige vilkår i vår Lutherske tradisjon, nemlig veiledning til dem som våger å gå dypere inn

i bønnens landskap. (Grün 1994)

 

2.3 Hva skiller ÅV fra sjelesorg og terapi?

Når mennesker henvender seg til en sjelesørger eller terapeut for å få hjelp er det som regel med utgangspunkt i et problem. Mennesker som sliter med emosjonelle-/traumatiske eller relasjonelle problemer oppsøker gjerne en terapeut for å få hjelp til å bearbeide, håndtere og finne nye veier i forhold til problemene. Sjelesorgen tar ofte utgangspunkt i det samme. Forskjellen er gjerne at det er et troende menneske som søker hjelp hos et annet troende menneske. Sjelesorgen berører ofte spørsmål som har med tro og Gud å gjøre, men hensikten med samtalene er hovedsakelig å løse noe som har blitt vanskelig. Sjelesorgen har i vår tid ”ikke maktet å holde sammen gudsforholdet med menneskers spørgen og kamp med hensyn til å komme til rette med tilværelsens vilkår.” (Bach 2004:19) Den åndelige veiledning fører oss ett skritt lenger enn sjelesorgen fordi den viser oss at vårt dypeste sår og vår heteste lengsel kun kan stilles av Gud. (Halldorf 2005)

 

”I den åndelige veiledning er det Gud som er målet. Det er det som skiller den fra sjelesorgen.” sier Peter Halldorf. Søster Beate, veileder på st. Joseph retrettsenter på Nesøya, sier det samme: ”Fokus for ÅV er forholdet til Gud. Hva som skjer når du ber, er et av de grunnleggende spørsmål. I ÅV søker en å se livets gleder og utfordringer i relasjon til Gud.” ÅV skiller seg også fra sjelesorg og terapi på den måten at i sjelesorg og terapi er det relasjonen mellom den som gir og den som mottar hjelp/veiledning som er i fokus. Det er i den relasjonen problem bearbeides og utforskes. I ÅV er det alltid relasjonen mellom den som veiledes og Gud som er i fokus. Veileders oppgave er å understøtte og styrke denne relasjonen.  En hovedoppgave er å hjelpe den veiledede å se hvordan Gud er tilstede i hans liv. (Barry & Connolly 2001)

 

En grunnleggende tanke i ÅV er at den egentlige veileder er Den Hellige Ånd. (Halldorf 2005) Veileder må øve seg i å selv lytte til, og hjelpe den som veiledes, til å lytte til Den Hellige Ånds bevegelser.

 

3. HVA ER MÅLET MED ÅNDELIG VEILEDNING?

 

3.1 Selverkjennelse/Den indre vei

Den kristne tradisjonen har forbundet troen med en vandring og sett på det kristne mennesket som vandrende. Hvis troen er en vei hva er så målet? Målet er selverkjennelse i ordets aller dypeste mening. Her møter vi vår avgrund, vår synd og våre dypeste sår. Men her kan vi også tilegne oss den viktigste innsikt et menneske kan få om seg selv; nemlig at det er skapt i Guds bilde. (Halldorf 2004) Denne kunnskapen utvider vårt syn på oss selv i begge retninger. Vi kan si med bruden i Høysangen: ”Jeg er sort, men enda vakker.” (Høysangen 1.5a) Tidligere la man vekt på at den indre vandring gjennomgikk bestemte faser på troens vei. Noen utarbeidet øvelser i tråd med disse.(Leech 2001)  

 

I den åndelige veiledningstradisjonen har man alltid vektlagt at bare ved å møte seg selv kan man møte Gud og ved å møte Gud møter man uavlatelig seg selv. Som Hughes (2003) uttrykker det: ”Når vi lærer Gud å kjenne, finner vi oss selv, for det er i Gud vi lever, beveger oss og er til.”  Derfor var ørkenfedrenes viktigste råd til munkene å lære dem å bli i sin ”celle” Det å lære seg å holde ut seg selv, bli værende hos seg selv og holde ut innfor Gud ble ansett som betingelsen for ethvert menneskelig og åndelig fremskritt. Dette går foran alle gode gjerninger og riktige læresetninger. (Grün 2003)

 

3.2 Vekst og modning

”Det yttersta motivet för at söka andlig vägledning måste vara en ønskan om at växa i sin relation til Herren.” (Barry & Connolly 2001)

 

ÅV legger vekt på å hjelpe mennesker til å vokse og modnes i sin tro. Også Paulus fremhever verdien av økt erkjennelse og innsikt, dømmekraft og visdom. (Fil.1.9-10, Kol.1.9-10) I psykologisk sammenheng er man opptatt av betydningen av å modnes og utvikle seg. Menneskers utvikling beskrives i ulike faser. (Evang 1991) Dersom man ”stopper opp” i en av disse fasene vil det prege den videre utvikling på en uheldig måte. I vår protestantiske tradisjon gir mange utrykk for at når det gjelder kristen tro er det nesten det motsatte som  gjelder. Har man sagt ”ja” til Gud bør det skje minst mulig forandring derfra. Men når barnetroens enkle forestillinger om ”solskinnsbarn” og ”englenes beskyttelse mot alt vondt” rivner gir en slik tro liten livshjelp når krisene kommer. Er man i tillegg i et konvensjonelt kristen miljø hvor det er liten aksept for å stille spørsmål kan resultatet for troen bli katastrofalt. Noen forkaster den, mens andre etablerer en distanse til Gud og de livsområder han berører. Resten av livet leves som om Gud ikke var en del av det. Slik oppstår en splittet spiritualitet som preger hele vår vestlige kirke. (Hughes 2003) En slik tro har dårlige vekstvilkår. Det blir ikke mulig å snakke sant om livets indre og ytre forhold. (Leenderts 2005) Altfor mange kjenner seg igjen i Notto Thelles (1997:134) beskrivelse av dette: ”I min egen troshistorie er det mye som inviterer til flukt, og jeg ser det samme i forkynnelse og fromhetsliv. Idyllen lokker. Det enkle. Det faste. Vår egen angst for forandring hindrer oss i å velge oppbrudd og vekst. Hvem hjelper oss til å slippe barnetroens fromme folklore så vi kan vokse mot noe som holder når livets beske prøvelser kommer?”  

 

3.2 Fra hodet til hjertet

Den vestlige kirke har siden reformasjonen vært preget av at mystikken og spiritualiteten ble ”forvist” til klostrene og teologien knyttet til de fremvoksende universitetene. Denne splittelsen mellom ”livet i Gud” og ”læren om Gud” har frarøvet oss viktige sider av troen og vi har fått en fattig spiritualitet. ”Det har lykkes teologene å forvandle Kristus fra frelser til foreleser.” sa Magnus Malm i min samtale med ham. Mange lever med en splittelse mellom den virkeligheten/hverdagen de lever i, og det de tror gud er opptatt av. For noen er det en grei måte å unngå at Gud berører resten av livet på. Men for noen er dette en sorg. De lengter etter at Gud skal være nærværende i hele deres liv. Ja, være deres liv!

 

I ÅV tror en at Gud er nærværende i alle menneskers liv enten de er seg det bevisst eller ikke.  Dette er for mange av oss en fremmed tanke. ”Til en viss grad handler hele den åndelige utviklingen, spesielt for oss i Vesten, om å bevege seg fra hodet til hjertet. Det at vi lever bortvendt fra Gud har fått oss til å forflytte vårt sentrum til intellektet, der vi tror vi har grep om tilværelsen og selv kan styre og stelle. I hjertet utleverer vi oss og blir mer og mer avhengige fordi vi der møter en virkelighet som er større enn våre begreper. Der våkner behovet for å ”vende seg mot en annen. Det er en stor gave å kjenne denne ”andre” ved navn.” (Stinissen 1998:27)

 

4. HVORDAN NÅ MÅLET?

 

4.1 Erfaringen

ÅV handler direkte om et menneskes faktiske erfaringer med Gud. Barry & Connolly (2001) sammenligner erfaringenes plass i veiledningen med råvarenes plass i matlagingen. Kristen åndelig veiledning er den hjelp som gir den veiledede mulighet til å bli oppmerksom på Guds personlige tiltale til ham eller henne. Fokus for den åndelige veiledningen er erfaringer, ikke ideer. ”Och særskilt andlig erfarenhet, dvs nogon slags erfarenhet av den mystiske Andre som vi kaller Gud” (Barry & Connolly 2001:20) Ignatius var opptatt av å gi mennesker åndelige erfaringer gjennom åndelig veiledning.  Gjennom sine åndelige øvelser ledsages de gjennom alle ”spirituelle landskaper.” (Lambert 1999)

 

I mange kristne miljøer finnes en skepsis til våre menneskelige erfaringer som en kontaktflate mot Gud. Mange har fått høre at følelser er ustabile og dem skal man ikke bry seg om. ”Ordet” kan bli fremstilt som en motpol til egne erfaringer. Åndelig veiledning kjennetegnes ved at de gjør erfaringene til det viktigste grunnlaget for kontakten med Gud. Slik blir Gud aldri noe høytsvevende uten kontakt med virkeligheten. Det bringer oss over på et av de mest sentrale fundament som åndelig veiledning hviler på.

 

4.2 Gud i alt

”Vi kan bare lære Gud å kjenne gjennom våre erfaringer. Hvis vi prøver å ignorere våre erfaringer konstruerer vi en abstraksjon.” Her formulerer Hughes (2003:36) en helt avgjørende oppfatning innenfor åndelig veiledning gitt i den kristne tradisjonen. Hughes presiserer at Gud ikke er våre menneskelige erfaringer, men at han er tilstede i dem. Dersom en mener at menneskelige erfaringer ikke har sin plass i vår gudsrelasjon tar en ikke innover seg det vi bekjenner, at Gud og det menneskelige er forenet i Kristus. At Gud en gang i historien, på en bestemt plass, ble inkarnert, tok kropp i et menneske. Gud kaller oss aldri til å heve oss utover det menneskelige for å forsøke å nå Gud noen annen plass. Han har valgt å møte oss i det menneskelige. Man kan være tro mot inkarnasjonen i forkynnelsen, men i praksis fornekte den gjennom å mistenkeliggjøre vår egen kroppslighet, våre sanser og vårt følelsesliv. (Malm 2005) Ignatiansk spiritualitet oppfordrer oss til å la oss omslutte av virkeligheten, og selv omslutte virkeligheten, også når den ser rå og frastøtende ut. Ignatius hadde et sterkt bilde av Kristus som alle tings skaper, det medfører en tro ”som elsker jorden.” (Lambert 1999)

 

Gud lar seg erfare som trancendent, men også som immanent: ”kontinuerlig tilstede i deg og meg og i alle ting.” (Hughes 2003:49) Ignatius var opptatt av at mennesker måtte erfare Guds nærvær i alt og ba dem holde seg åpne, for om det kunne bli gitt dem bare et øyeblikk av denne erfaringen ville det bære hele deres liv. Slik utrykker han det: ”For da blir det mulig å: ”i enhver dugdråbe finde solen på himlen og Guds sol. I ethvert menneskes ansigt, i enhver samtale, i mørket og i lyset, i menneskelivets glæde og nød, i heftige diskussioner og i overensstemmelser, i motstand og med vinden i ryggen, i spørgsmålene og i svarene, i Guds nærhed og i hans fjernhed – i alt Gud.” (Lambert 1999:23)

 

Også i den keltiske spiritualiteten finner vi sterke utrykk for denne virkelighetsforståelsen. Åndelig veiledning, teologi, musikk og poesi er i den tradisjonen gjennomsyret av den holistiske tenkemåten og virkelighetsoppfatningen: alt henger sammen. Det gjelder også de tilsynelatende motsetningene i tilværelsen. Det er Gud skaperen som har sørget for sammenhengen og helheten. I den keltiske virkelighetsoppfatningen ”ligger det en intens følelse av immanens.” (Olsen 1999:51) Guds nærvær gjennom skaperverket, Kristi nærvær gjennom inkarnasjonen og Den Hellig Ånds nærvær gjennom en treenighetsforståelse som er sterk og konkret. Også i Østkirken finner vi denne skapelsesforståelsen og natursynet som bl.a. har gitt et sterkt engasjement i naturvern. Kanskje er det dette som er det store ”spranget” i troen? Å våge tro at Gud møter meg i alt. I følge Caussade, en stor åndelig veileder (d.430), er dette den vei hvor vi tar imot det som gis oss hvert øyeblikk, å gjøre eller lide, som noe den høyeste sjelesørger betjener oss gjennom.  I så fall er det aldri de ytre omstendighetene som må endres, det er mitt hjerte som må forandres. (Halldorf 2002)

 

4.3 Bønn

Åndelig veiledning oppfattes også som bønneveiledning. Gjennom bønn kan søkende mennesker relatere seg til Gud. Det finnes mange måter å be på. Jeg vil her fokusere på innholdet i bønnen.

 

Våger man å ta utgangspunkt i at Gud er immanent, nær og tilstede i alle forhold, er det ingenting vi kan tenke på eller forestille oss som ikke kan tas med i bønnene våre. (Hughes 2003) Å be er muligheten til å overgi seg til Gud med alt som er meg og alt som er mitt liv. Dette er noe de fleste trenger å øve seg i å våge. Det krever et visst mot! (Barry & Connolly 2001) Vi har lett for å moralisere over og vurdere sinnsstemninger og våre følelser. I den kristne veiledningstradisjonen blir man oppfordret og utfordret til å utforske følelsene som informanter om hva som egentlig foregår i oss. ”Vår bøneplats er ingen idyll” sier Peter Halldorf (2003:31) Alt som finnes i et menneske får også plass i bønnen. Om det finnes en plass vi ikke behøver ha dårlig samvittighet eller holde masken så er det innfor Gud. Han kjenner oss og forventer vår oppriktighet. Vi trenger ikke være redd for våre negative følelser. Heller ikke forsøke å skjule eller fornekte noe ovenfor Ham. For Gud er ikke det menneskelige noe problem. Det er Han som har skapt det. Det er kanskje heller slik at Gud må forsvare den ovenfor våre forfeilede forestillinger om åndelighet. (Malm 2005) Joseph Bergdahl (2003:23) uttrykker denne erfaringen slik: ”Den som vil finna djup bön måste gå inn i närkamp med den Helige. Du kan endast segra genom att han får segra i dig. Att segra är att bli besegrad. At vinna är att dø. Det innebär alltid en verklig självkennedom inför Gud. Den som er rädd om sig själv och sitt eget mörker finner inte heller bönen. Bøn krever nämlig en andlig nakenhet inför Gud och därmed anligt mot.” Ignatius advarer aldri mot opprørthet, sorg eller sinne i bønnen, bare mot den uberørte selvbeherskningen. (Barry & Connolly 2001)  Følelsene er veivisere ned til mysteriet i vårt dypeste vesen. Denne måten å tenke om følelser på stemmer forbausende godt med erfaringer innenfor moderne psykologi. Følelsene kan vise oss hvor vår lyst, vår lengsel eller vårt selvbedrag ligger. (Hughes 2003)

 

Ett av de viktigste kriteriene på om vår bønn er ekte er spørsmålet: ”Fungerer dialogen?” Har den veiledede og Gud noe å si hverandre som er viktig for dem. Ellers er det grunn til å undersøke om ”Er det noe Gud vil si meg som jeg ikke vil høre? Eller er det noe jeg ikke vil snakke med Gud om? Gjennom oppmerksomhet på relasjonens kvalitet, og tilstedeværelse, lærer man seg å bli mer og mer gjennomsiktig foran Gud, på dypet. Når dette skjer blir bønnen levende og engasjerende. (Barry & Connolly 2001) Et uttrykk man møter i ÅV sammenheng er ”kontemplativ bønn”. Mange forbinder det med noe livsfjernt og svevende. Men Barry & Connolly (2001:50) definerer det slik: ”Den medvetna viljan och ønskan att se på och lyssna til Gud sådan som han vil vara för mig och att ge honom mitt gensvar.” 

 

 

4.4 Stillhet og tid

”Du kommer aldri att kunna be til Gud, upprigtigt och av hela ditt hjärta, om du inte lär dig at vara stilla och glädjas över hans forunderliga närvaro. Eller, om du så vil, över att du er inför Hans ansikte, fastän du inte ser honom.” Slik understreker Anthony Bloom (d.2003), en stor åndelig veileder og biskop i den russisk-ortodokse kirken i Storbritannia, stillhetens virkning på bønn. (Kälvemark 2003) Hele den kristne veiledningssituasjonen understreker stillhetens betydning for bønnen. Mennesker som begynner i ÅV blir anbefalt å sette av ca 20 min hver dag til stillhet og bønn.

 

”Stans og innse at jeg er Gud” (Salme 46.11) Å stoppe opp er sterkt vektlagt i veiledningstradisjonen. Å bli mer nærværende ovenfor seg selv og for Gud. I vår tid er aktivitetsnivået høyt og informasjons-/lydstrømmen likeså. Utfordringen blir derfor å skape stillhet. Dette krever tid. Vi er opptatt av å være nyttige og effektive og det har vi vanskelig for å legge fra oss når vi ”bare ber.” Slik viser undersøkelser (referert i Vårt Land i 2005) at bønn er blitt salderingspost selv for prestene våre. Det sitter i ryggmargen på mange kristne dette kravet om å ”gjøre.” I bønn må vi øve oss i å bare ”være.” Eggerhorn (1991:83) har dette perspektivet på stillheten som omslutter bønnen: ”Metoder och teknikk kan lura oss att tro att det handlar om effektivitet, om resultat, om styrka og duglighet. Men hos Gud er tid aldri annat enn kjärlek. Djävulen er stressad, för han vet att hans tid er kort. Men Guds rike är rikt på tid. Man kan andas ut hos Honom.”  En hjelp til å øve seg i stillhet kan være å reise på retreat. Ignatianske retreater foregår som regel i total taushet utenom daglige samtaler med veileder og deltagelse i tidebønnene. Også ørkenfedre og russiske staretser tilbrakte lang tid i stillhet og ensomhet før de hadde noe å meddele menneskene.

 

4.5 Helhet – helbredelse - frihet

Bønn er altså aldri å rope Gud til seg, men å bli tilgjengelig og nærværende for den Gud som alltid er nærværende i våre liv. Først da, når begge er nærværende kan det skje et møte på dypet. Hvis åndelig veiledning handler om Guds vei til mennesket og menneskets vei til Gud, er Høysangen den beste beskrivelsen av hva som venter når de to finner hverandre. (Halldorf 2005) I denne hjertets forening med Gud når mennesket sin dypeste bestemmelse. Her kan våre dypeste sår leges, våre gudsbilder kan endres, våre dypeste drivkrefter berøres av Guds lys. ”Når vi knyttes sammen med Mesteren på innsiden av våre liv heles det ødelagte. Vi renses for synd og våre sår leges. Han handler på innsiden. Dette er en av hovedpilarene i veiledertjenesten.” (Kirkemøtet 1999) Fra psykologien vet vi at det å erkjenne og adressere følelser er avgjørende for god psykisk helse. Her ser jeg en klar parallell i forhold til Gud. Som Per Mases uttrykker det: ”De førsta årundredenas erimiter – dåtidens stora psykologer – ger rådet att inte förneka känslorna utan låta dem föras in i en djup strömfåra av tro, hopp og kärlek, så att allting kan transformeras.” (Mases 2003)

 

I løpet av en veiledningsprosess forventer en også i den kristne tradisjonen en utvikling av friheten. Den veiledede forventes å bevege seg mot en større frihet til å la Gud være seg selv ovenfor den veiledede og at ha kan være seg selv innfor Gud. (Barry & Connolly 2001 )

Veien til frihet går fra alt vi oppfattet som vår sikkerhet, være seg mennesker eller meninger, til å ha vår ultimate frihet i Gud. (Hughes 2003) En annen form for frihet finnes i den åpenheten en finner innenfor de ulike kristne veiledertradisjonene når det gjelder Guds frihet til å møte hvert menneske individuelt. Alle har sin unike vei til Gud og Gud har ulike oppgaver for den enkelte.

 

4.6 Transformasjon

I tradisjonen finner vi en sterk tanke om mennsket som Guds avbilde. Ikke fordi det i seg selv er guddommelig men fordi det etter pinsedag ”herbergerer Gud”. Det er delaktigheten som er så dyp, sier Peter Halldorf i min samtale med ham. Slik kan bildet av Kristus i oss gjenskapes og dermed gjennopprette det ekte menneskelige. Dette kalles i den åndelige veiledningstradisjonen for tranformasjon. Mennesket blir ”mer enn det er.” Den gjennopprettede gudslikheten består først og fremst i evnen til å elske.  Her begynner utviklingen frem mot den indre frihet. Det innebærer en befrielse fra ens eget ”jeg”, som er det som hindrer mennesket fra å heve seg over seg selv og elske slik som Gud gjør. Dette finner vi igjen i alle kristne veiledningstradisjoner; hos ørkenfedrene kalt ”apatheia”, hos staretsene ”frigjørelse fra seg selv” og hos Ignatius av Loyola ”at seire over seg selv og ordne sitt litt liv uten å la seg påvirke av noen uordnet tilbøyelighet.” (Halldorf 2004) En annen måte å uttrykke dette på er gjennom å se på mennesket med mulighet til selvtranscendens. Når denne kapasiteten er rettet mot Gud og omsatt i handling er erfaringen at Gud er forelsket i meg og jeg i Ham! Menneskets vekst består i å bli mer lik den Gud som har møtt henne. Gjennom erfaringen av Gud ledes hun gradvis inn i de dypere sjiktene av mysteriet, Guds relasjon til oss. (Barry & Connolly 2001) Hun vender seg mot verden og menneskene og ser dem stadig mer med Guds blikk. Troen får konsekvenser for hele livet.

 

4.7 Lengsel

ÅV legger vekt på lengselen i våre liv. (Hughes 2003) Når lengselen vekkes i et menneske er den gjerne av en slik karakter at ingen person, ingen ting kan noen gang fullt ut stille vår lengsel etter Gud. Lengselen har i mange tradisjonelle kristne miljø blitt fremstilt som noe farlig som må underkastes Guds vilje. Som om det var en selvfølge at disse er i strid med hverandre. ÅV er opptatt av å få tak i vår dypeste lengsel. Den er ikke noe vi skaper, de er noe vi oppdager. Lengselen er en drivkraft, en dragning etter å være knyttet til noe eller noen utenfor oss selv. Når Gud drar et menneske til seg er det lengselen han puster på. ”Jeg drog dem med milde bånd, ja, med kjærlighetens tømmer.” (Hosea 11a) I ÅV har man også et mer positivt syn på ”lyst.” Mange Lutheranere som har gått i ÅV og fått spørsmålet: ”Hva har du lyst til?” eller ”Hva lengter du etter?” har blitt overrasket. Her preges menneskesynet i ÅV av et mer positivt syn på mennesket enn det tradisjonelle Lutherske ”I meg selv bor der intet godt.” Dette lar seg dessverre ikke utdype mer innenfor denne oppgavens rammer. (Mer stoff finnes m.a i Bach 2004 kap.1) Men et utgangspunkt i ÅV er at når Guds vilje og den menneskelige viljen sammenfaller blir synergieffekten størst. Et kall kan i denne tradisjonen gjerne medføre offer, men det er aldri i strid med den en dypest sett er. Derfor er også ofte ”den dypere gleden”, som ikke betyr at alt er lett, tegnet på om en er på rett vei. Lengsler overvinnes bare av dypere lengsler, aldri av viljesbeslutninger. (Halldorf 2002)

 

4.8 Å skille åndene

Å skille åndene er et klart karakteristika ved ÅV. Mennesket er splittet i sin natur (indre krefter), samtidig regner man i ÅV med at en er utsatt for ytre krefter. I denne tradisjonen gis mennesker mulighet til å forholde seg til dette. En får hjelp til å sortere når sinnsstemninger, lengsler og drømmer drar oss i ulike retninger. Ørkentradisjonen har utviklet ulike metoder og måter å forholde seg til dette på. (Grün 1995) Slik kan en få hjelp til å skille hva som er av Gud og hva som ikke er det. Ignatius gir hjelp til å skjelne mellom åndene ved å undersøke hvilken virkning de har på menneskets sjel. Det kjennes på ”ettersmaken.” Utgangspunktet for å skille mellom ånder er historien om Jesu fristelse i ørkenen. Både Jesus og fristeren siterer Bibelen. Om ordet anvendes i riktig betydning kan en bare ta stilling til ved å utvikle en ”åndelig fornemmelse”. Her gir han øvelser med mønster: fornemme – erkjenne – ta stilling.(Lambert1999) Peter Halldorf kommenterer i vår samtale at pinsedagen innebærer en revolusjonerende myndiggjøring av mennesket. Ved hjelp av DHÅ i oss blir vi i stand til å kjenne hyrden på røsten og ikke bare på det han sier. I mitt møte med ÅV var det tankevekkende at en del tillærte tankemåter vedrørende dette ble satt spørsmålstegn ved. F.eks om dårlig samvittighet nødvendigvis kommer fra Gud: ”Det er karakteristisk for den onde ånden å gnage, bedøve og skape hindringer gjennom å uroe sjelen på falsk grunnlag slik at den ikke skal gjøre fremskritt. For den gode ånden er det typisk å gi mot og kraft, trøst og tårer, ideer og ro, rydde vekk hindrene for å gjøre gode gjerninger.” (Halldorf 2001) Dette er et område det hadde vært spennende å skrive mer utfyllende om, noe plassen ikke tillater.    

 

5. HVEM KAN VÆRE ÅNDELIG VEILEDER OG HVEM SØKER SLIK VEILEDNING?

 

Avslutningsvis vil jeg kort si noe om hva som bør kjennetegne en åndelig veileder og hva som kjennetegner dem som søker slik veiledning.

 

5.1 Hvem er den åndelige veileder?

I all ÅV er den egentlige veileder alltid DHÅ. Man utdannes ved å gå i ”Åndens skole”, d.v.s at man må selv ha gått veien. Man kan lese 100 bøker om bønn, dersom man selv ikke lever i bønn vil det ikke hjelpe noen. Veilederen må selv være en som har åpnet opp for DHÅ i sitt liv. Dette utelukker ikke at annen tilgjengelig kunnskap om psykologi, teologi osv er viktig å tilegne seg for den som skal gi ÅV. De åndelige veilederne jeg samtalte med i England fortalte at det er ulike fløyer innen miljøet utifra vektlegging av erfaring kontra teori i kvalifiseringen for å bli utøvende åndelige veiledere.

 

Ørkentradisjonen oppsummerer viktige kriterier slik: Veileder må være pneumatikos, d.v.s at han må være fylt av DHÅ. Han må ha ”holdt alt han oppdager hos seg selv opp for DHÅ, slik at DHÅ kan gjennomtrenge og forvandle det. Ingenting blir utelukket: verken kropp eller sjel, verken bevisste eller ubevisste ting, verken forstand eller følelse, verken viljen eller driftene.” Dette sammenfaller godt med det Barry & Connolly (2001:153) ser som vesentlig: ”De har erfarit sina egna rädslor och sitt mørker, sina egna demoner, och har også erfarenhet att befrias från dem. De har erfarit Gud som den som älskar först – den som elskat dem när de var døda genom sina synder – som älskar dem i all deras kluvenhet, deras kärlek och hat, alla deras begär, deras rädslor, deras själviakhet och osjälviskhet. De har genom sådana erfarenheter fått möjligheten att kunna älska sig själva och förandras. Som en följd bär de på en attityd av stilla tillit til att Güd kommer att göra liknande ting för andra människor.”

 

I tilllegg er tre egenskaper nødvendige: Kardiognosis (kjennskap til hjertet), diakrisis (evnen til å skille åndene) og at han er diakratikos (har evnen til å se tvers gjennom en). (Grün 1995) D.v.s har klarsynets nådegave som igjen henger sammen med evnen til tilstedeværelse. Som Leech (2001:63) så vakkert uttrykker det ”the sacrament of the precent moment.” Det finnes mye litteratur om hvilke kvaliteter en åndelig veileder bør ha, men til alle tider har det vært vanskelig å finne en god åndelig veileder. Det er allmenn enighet om at en ikke trenger å være prest eller ordinert for å vare åndelig veileder. Kallet til å være det bekreftes kun gjennom at mennesker faktisk oppsøker en for å få slik veiledning.

 

5.2 Hvem søker åndelig veiledning?

Mangfoldet er selvsagt stort når det gjelder hvem som søker ÅV. Men det ser ut som en hovedtendens både i Norge, Sverige og England er at de som søker ÅV er mennesker med en  tilknytning til kirken, men som er blitt skuffet. De har gjerne etter hvert forlatt kirken, men lengselen har de båret med seg. De søker noe de ikke finner i kirken. ”Den institutionella kristendomen tycks alltjämt ha oändligt svårt att vägleda människor till fördjupning, till en mogen tro med bevarad innerlighet och ursprunglig radikalism. (Eggerhorn 2002:97) I England uttrykt slik: ”It`s a movement of people seriously and conscientiously commited to the spiritual journey, but no longer finding adequate nourishment, guidance and inspiration within the churches.” (McAinsh 2006:15) Og på norsk: ”Mennesker forlater ikke kirken fordi den er for religiøs, men fordi den ikke er religiøs nok. De vender hjemmefra med hjemlengsel.” (Thelle 1996:71) )

 

Barry  & Connolly 2001 erfarer at de som etterspør og trives best med slik veiledning, og som lengter mest etter en slik relasjon til Gud, ofte er aktive, dynamiske, jordnære og intelligente kristne, langt fra de karikerte bildene av ”en åndelig person.”  De har evne til og lengsel etter nærhet. De er lydhøre for mennesker og kan derfor også være lydhøre innfor Ordet. Det er også disse som har best utbytte av ÅV. En annen gruppe som søker ÅV er  mennesker med en lengsel som ikke er så målrettet i forhold til den kristne tradisjonen. De har en mer eklektisk tilnærming til spiritualitet, ”picking-and mixing” alt etter hvilke livsutfordringer de står ovenfor. (McAinsh 2006)

 

6. AVSLUTNING

 

ÅV etterspørres i dag. Men som det fremgår av fremstillingen er det ikke nødvendigvis en enkel vei. Den krever arbeid på dypet. Men den gir redskaper til å arbeide med sin gudsrelasjon slik at ”troen kan modnes og får konsekvenser for livet,” jfr. kap.2.2. Den tilfører noen dimensjoner ved troen som etter min oppfatning ikke lenger ivaretas på en god nok måte i det kirkelige landskap i dag; nemlig vektleggingen av erfaringen sammenholdt med dybden i gudsrelasjonen. Fokuset på livet forskyver ikke fokuset på Gud. ÅV kopler disse sammen på en måte som kan medvirke til at troen integreres og preger en på en måte som mange lengter etter. Åpenheten i forhold til hvem Gud er, formidles tydelig gjennom denne tradisjonen. Troen kan aldri forklares, vi kan bare bli forklaret av den. (Halldorf 1994) Når Gud ikke lenger får være ”den mystiske andre,” mistes noe av storheten og tiltrekningskraften. Vi har ofte vanskelig for å holde to ulike perspektiv sammen samtidig; Guds immanens og Guds trancendens. ÅV gjør dette og bevarer utlegningen fra kirkefedrene: ”Gud er alltid større. Gud er alltid nærmere.” (Halldorf 2001)

 

Interessen for ÅV kan også oppfattes som en reaksjon på kirken slik den fremstår i dag. Hughes (2003) påpeker videre det paradoks at når det må være en enorm åndelig rikdom i ethvert menneske, for Guds Ånd bor i oss, hvorfor er ikke denne rikdommen mer synlig i livet til de kristne kirker i den vestlige verden? En mulighet han lanserer er at det åndelige livet til medlemmene i kirken er grovt forsømt, inkludert det åndelige livet til prestene? Man kan være åndelig umoden og like vel tjene godt og ha respekterte stillinger i kirken. ”En slik umodenhet sikrer at evangeliet ikke forstyrrer de vanlige dagligdagse hendelser og forretninger.” (Hughes 2003:231) Leech (2001:31) påpeker i klare ord problemet: ”Amid the spiritual hunger of our times, when many whose souls are starved by activism are seeking guidance in the contemplation of God, a terrible judgment rests upon the priest who is unable to give help or guidence because he has ceased to be a man of prayer himself.”

 

Det handler også om å gjennoppdage den personlige veiledningssamtalen som basis og kjerne i kristen fostring. Her møtes mennesker med respekt og åpenhet. (Kirkemøtet 1999) Et moderne menneske forventer også å bli møtt slik. Barry & Connolly 2001:61) henviser til prestenes tendens til å ”innprente sannheten, undervise og instruere.” I motsetning til dette er ÅV hovedhensikt å hjelpe mennesker til å stille seg åpent innfor Gud, så vil Han formidle seg selv til dem og gjøre dem ennå mer frie. Man kan undre seg sammen med forfatterne over det oppsiktsvekkende i at hjelp som er direkte rettet inn mot personlig tilbedelse av Gud i ånd og sannhet har fått så liten plass i vår tradisjon. ÅV blir jo også møtt med en viss skepsis i vår kirke, en frykter en mer individualistisk tro med tilsvarende flukt fra kirken. Da jeg tar dette opp med Halldorf svarer han: ”Spørsmålet er ”Hvem er det jeg vender meg mot?” Ytterst sett er dette et spørsmål om hvem vi egentlig tror på. Tror vi at gud er Gud? Tror vi at dette har noe å gjøre med virkeligheten? Tror vi at han ser på hvert eneste menneske med uendelig ømhet? Og hva skjer da med et menneske som vender seg helt mot denne Gud? Det er jo dette inkarnasjonen handler om! Å være Kristus i verden.”

 

Oppsumeringsvis vil jeg trekke frem McAinish (2006) sine tre punkt om hvorfor ÅV appellerer til dagens mennesker. Først det at den bringer hele mennesket inn i relasjonen til Gud, deretter at ÅV formidler et språk det går an å snakke meningsfullt om Gudserfaringer på, for det tredje ”åpner den opp” teologien. Det bringes frem nye spørsmål. Dagens mennesker spør kanskje først og fremst etter mening, - og ”elsker du meg?” Mens mye av vår teologi handler om spørsmålet ”hva skal jeg gjøre med min skyld?”

 

Viktigst av alt er at det gis meg en erfaring. Jeg får ”smake og se.” Ettersmaken vil vise om jeg er på rett vei. På fruktene vil det vise seg om denne gamle tradisjonen vil bære god frukt også i vår tid. 

 

 

 

 

 

 

 

 

LITTERATURLISTE

 

Bøker:

Bach Marianne 2004:            Bach Marianne, Det kristne menneskesyns betydning i åndelig vejledning, Åndelig vejledning – en del af den kirkelige tradition, Aros bokförlag, Århus 2004

Barry & Connolly 2001:        William Barry & William Connolly, Att ge andlig Vägledning, Artos bokförlag, Bjärnum 2001

Eggerhorn 1991:                    Eggerhorn Ylva, Språk för en vuxen tro, Verbum Förlag, Göteborg 1991

Evang 1991:                          Evang Anders, Utvikling, personlighet og borderline, Cappelen forlag, Oslo 1986

Grün 2003:                            Grün Anselm, Himmelen begynner i deg, St. Olavs Forlag, Oslo 2003

Grün 1995:                            Grün Anselm, Åndelig veiledning dom livshjelp, Peterstiftelsen, Oslo 1995

Halldorf 2001:                       Halldorf Peter, 21 Kirkefedre, Historien om hvordan kristendommen ble utformet, Luther forlag, Oslo 2001

Halldorf 2003:                       Halldorf Peter, Hellige Røtter, Luther forlag, Oslo 2002

Halldorf 1994:                       Halldorf Peter, Jomfrumark, en moderne pilgrimsferd mot sine røtter, Luther Forlag, Oslo 1994

Hughes 2003:                        Hughes Gerhard, Gud i alt, Verbum forlag, Oslo 2003

Lambert 1999:                       Lambert Willy, Kærlig oppmerksomhet. Træk af den Ignatianske Spiritualitet, Ansgarstiftelsens Forlag, Århus 1999

Leech 2001:                          Leech Kenneth, Soulfriend, Spiritual direction in the moderen world, (rev. ed.) Morehouse Publishing, Harrisburg 2001

Leenderts 2005:                    Leenderts Torborg Aalen, Når glassflaten brister, Om brytningen mellom livet og troen, Verbum forlag, Oslo 2005

Mases 2003:                         Per Mases, En liten vägledning till Tystnaden, Bokförlaget Cordia AB, Malmø 2003

McAinsh 2006:                      McAinsh Eley, Like a snike, Retreats 2006

Olsen 1999:                           Olsen Harald, Ilden fra Vest, Tekster fra keltisk fromhetstradisjon, Verbum forlag, Oslo1999

Stinissen 1998:                      Stinissen Wilfrid og en munk fra østkirken, Navnet og nærværet, Om Jesusbønnen, Verbum forlag, Oslo 1999

Thelle 1996:                          Thelle Notto, Ditt ansikt søker jeg, Oriens forlag, Oslo 1996

Thelle 1997:                          Thelle Notto, Hvor høyt må et menneske spørre? Oriens forlag, Gjøvik 1997 

Wikstrøm 1995:                    Wikstrøm Owe, Mørket som blender, Luther forlag, Oslo 1995

 

 

Tidsskriftartikler:

Bergdahl 2003:                      Bergdahl Joseph, Ropet från djupet, Pilgrim/Hjärtats bøn nr. 3 2003

Halldorf  2004:                      Halldorf Peter,Åndelig vejledning, Levende Vand/ Åndelig vejledning II nr.4 2004

Grün 2004:                            Grün Joachim, Utviklingen av åndelig veiledning i Norge, Over Alt/Andelig veiledning, nr. 3 2004

Kälvemark 2004:                   Torstein Lälvemark, En andlig ledare, Pilgrim/Hjärtats bøn nr.3 2003