Fellesskap - som metode

Jeg har jobbet innenfor menighet og misjon i mange år. Gjennom dette arbeidet har jeg sett at fellesskap er viktig for å nå målet for det diakonale arbeidet. Fellesskapet har gjennom alle tider vært det sentrale i menneskers liv. Mennesker er skapt til fellesskap med andre mennesker og det er igjennom dette at mennesker deler erfaringer, sorger og gleder.  Det blir derfor tungt når mennesker blir stengt ute fra fellesskapet. Å bli utestengt fra fellesskapet skjer ofte når en går fra arbeid til pensjon, og mange mennesker blir derfor ensomme i en slik fase. De mister meningen med livet.

Det er her diakonen må inn å skape nye fellesskap. Dette kan være åpne sosiale treffsteder, nærmest en "kaffe". Andre typer kan være interessefellesskap. Vi må være spesielt oppmerksomme på at forskjellige mennesker krever forskjellige fellesskap. Menn krever ikke det samme som kvinner, og det er stor forskjell mellom grupper av pensjonister. En som nettopp har gått av med AFP, og en på 80 står på vidt forskjellige steder i livet. Mange menigheter lager "eldre-treff". En som er 62 år, og ny pensjonist vil ikke kalle seg selv for "eldre", og vil sannsynligvis ikke føle at en passer inn i dette fellesskapet. Det kan imidlertid være at denne personen vil føle seg hjemme i fellesskapet som lager treffet for "de eldre". Det er her vi er inne på kjernen i "Felleskap - som metode", vi kan fange opp nye pensjonister ved at vi trenger deres arbeidskapasitet. De får et nyttig arbeid å gå til, og de kommer inn i "Fellesskapet som lager eldretreff"

Når vi lager navnet på våre treff, så skal vi tenke oss nøye om. Vi ser mye om treffet ved navnet. Bruk av klubb i navnet, f.eks mannfolkklubb, vil for noen være eksluderene. Mange vil ikke være med i en klubb, og derfor lukker vi igjen noe som i utgangspunkt for alle. Å bruke navn som "Arbeidstreff", vil også være eksluderene, da det er noen som tenker at de ikke orker å arbeide med noen når de kommer. Hensikten til menigheten har sannsynligvis vært å skape en "syklubb", der alle damer vet at synålen som regel slipper å arbeide når den er med. Dette må vi gi signal om, og den tydeligste måten å gi dette signalet er å gi arrangementet et åpen navn, f.eks "Onsdagstreff".

Fellesskap er en meget effektiv måte å jobbe på som diakoniarbeider. En får mange samlet på et sted, og det er i seg selv positivt. Mennesker kommer ut av sine egne stuer, og de må ta på seg klær, og gjerne pynte seg. Det blir en forandring i hverdagen. I gjennom fellesskapet kan det bli skapt nye venner, og en hører til i et fellesskap. Det er noen som bryr seg om meg.

Fellesskapene skal i utgangspunktet være åpne, men en vil se at det skapes sub-systemer i store fellesskap. Disse "venneklikkene" kan bli ganske stengt for andre, og dette må vi være oppmerksom på. Kanskje må vi gjøre tiltak for å bryte dette. Når jeg så tendensene til dette på et av våre treff så gjorde jeg et enkelt grep. I stede for å dekke små bord, så satt jeg to og to bord sammen. Da ble det 8 ved hvert bord,  istede for 4. Jeg forstyrret det "normale", og hadde åpnet opp.

Enkelte ganger kan det være behov for å lage lukkede fellesskap. Dette kan være studiegrupper, sorggrupper eller treskjæring o.l. At en menighet har små lukkede fellesskap i perioder må en se på som positivt. Når en driver med treskjæring så må en jobbe for å lære. Hvis en stadig får inn nybygynnere, så sliter en med utviklingen. I lukkede fellesskap kan en åpne opp mer av sine lukkede rom.