Den uforstårlige samtale

For noen år siden hadde jeg kontakt med en mann, la oss kalle han for Geir. Geir var en mann som sleit litt psykis. Han hadde veldig mye aggresjon i seg, og det virket ved første møte ut til at Geir var gal. Han skulle anmelde alle, og kom til meg for at jeg skulle hjelpe han med annmeldelsene.

Han snakket så fort at jeg ikke hadde mulighet til å få sammenheng i det han sa. Jeg kunne til nød snappe opp noen enkelte ord. Første møte jeg hadde med Geir, så prøvde jeg å stoppe han slik at jeg kunne få en mer normal situasjon. Det nyttet ikke. I neste møte lot jeg Geir "snakke" ut, selv om jeg ikke forstod. Jeg tenker at som diakon er det viktigste at Geir får snakket ut. Gud forstår det han sier. Jeg er bare et redskap i denne sammenhengen, og må ha en tillit til Gud  på at han kommuniserer med meg slik at jeg kan få gitt Geir det han trenger.

Ved at jeg gav Geir den tiden han trengte, så ble han til slutt rolig. Han hadde fått sluppet ut det han trengte. Vi kan gjerne sammenligne med en overfylt buss eller en trykkoker. Hvis noe skal inn, så må noen gå ut av bussen. Overtrykket må ut av trykkokeren. Geir var på kanten til å bli sprengt i stykker når han kom til meg. Jeg gav tid til å lytte først.

Hver gang han gikk i fra meg var han lettet. Jeg hjalp han, og annmeldelsene gikk som regel i søplebøtta.