Kjennetegn på et godt omsorgsfellesskap.
I et godt omsorgsfellesskap……….
- vil det finnes personer en kan gå til når en er i en vanskelig livssituasjon og trenger samtale og sjelesorg.
- Vil de som trenger det, få praktisk hjelp.
- Vil alle som ønsker å være med på menighetens samlinger, men ikke har lett for å komme seg dit, få hjelp til det.
- Vil nye i menigheten bli lagt merke til og ønsket velkommen i menighetsfellesskapet.
- Vil de som lett føler seg utenfor bli møtt på en åpen og varm måte når de søker til menigheten, og ikke med skeptiske blikk, avstand og fordømmelse.
- Vil de som ikke kan delta på menighetssamlingene (på grunn av for eksempel sykdom) fremdeles få oppleve menighetsfellesskapet ved besøk og hjemmenattverd.
- Vil de som bor på institusjon fortsatt oppleve at de hører til i menigheten,
- Vil de som ønsker å være med i ulike grupper, få invitasjon til å være med i slike,
- Vil ikke bare noen få i menitheten ta ansvar for ulike oppgaver, men alle vil finne sin oppgave, og lederne vil få oppmuntring, forbønn og avlastning.
- Vil det finnes en forbønnstjeneste som også omfatter forbønn med salving av syke,
- Vil forkynnelse understreke Guds nåde og tilgivelse, det enkelte menneskes verdi som i Guds bilde, og vil kalle og utfordre til ansvar og solidaritet, tjeneste og omsorg.
- Er det personer i menigheten vår man kan oppsøke i vanskelige livssituasjoner for samtale og sjelesorg?
- Gir vi praktisk hjelp i nærmiljøet? Er det noen som trenger hjelp i menigheten? Hva slags hjelp kan vi tilby, hvordan organisere slik arbeid?
- Hva kan vi gjøre for at alle som ønsker å delta i samlinger i vår menighet, kommer seg dit? Skyss? Invitasjon?
- Hvem har til oppgave å ”registrer” nye i menigheten, ta kontakt, ønske velkommen?
- Hva med de som lett føler seg utenfor? Er vi åpne for alle våre medmennesker eller møter vi dem med skarpe blikk og fordømmelse? Har vi selv erfaringer å dele med hverandre?
- Hva med besøk og hjemmenattverd for de som av ulike grunner ikke kan ta del i menighetens samlinger? Hva kan gjøres for at disse, i slike perioder, fortsatt kan få oppleve menighetens fellesskap?
- Hva med de på institusjonene, hva kan gjøres for å gi dem en opplevelse av fremdeles å høre til menigheten? Hvem har ansvar for at det skjer?
- Mange ønsker å bli med i mindre grupper (bibelgrupper, samtalegrupper, husfellesskap) Blir de oppdaget? Har vi oversikt over hvilken grupper som gjerne vil ta imot nye?
- Er det god ansvars- og arbeidsfordeling i menigheten vår? Lar vi ”de få” bære byrdene? Gir vi oppmuntring, ros og takk? Hva med de som blir slitne i tjenesten?
- Understreker forkynnelsen Guds nåde og tilgivelse, det enkelte mennekes verdi som skapt i Guds bilde? Utfordrer den til ansvar og solidaritet, tjeneste og omsorg?