MENIGHETEN OG MENNESKER MED PSYKISK UTVIKLINGSHEMMNING
Hvorfor skal kirken engasjere seg?
1) Det kristne menneskesyn
I følge Bibelen er ethvert menneske skapt av Gud og satt inn i et forhold til Gud og sin neste. Menneskets verdi finner vi ikke i dets egne egenskaper, men det er gitt verdi i at Gud har skapt mennesket i Guds bilde. Menneskene er like verdifulle uansett evner, anlegg eller funksjonsnivå. Menneskets verdi ligger altså først og fremst i hva det er, ikke hva det gjør.
I Jesu samtid ble mennesker som let av et handikap betraktet som mindreverdig, religiøst og sosialt. Men Jesus brøt med datidens holdninger, og møtte disse menneskene med respekt og integrerte dem i Guds rike og fellesskap. (Luk 14 v 12)
2) Det kristne fellesskap
Det nytestamentlige syn på menigheten viser at alle har en viktig plass i det kristne fellesskap.
Menigheten sammenlignes med en kropp hvor alle lemmene har sin funksjon, både de svake og de sterke. De lemmene på legemet som synes å være svakest, nettopp de er nødvendig. (1.Kor 12)
3) Dåp
De aller fleste med psykiskutviklingshemmnig er døpt, og tilhører derfor fellesskapet i sin menighet. De har derfor krav og rett til den dåpsopplæringen som kirken kan tilby. Det er kirkens ansvar å tilrettelegge opplæringen best mulig.
4) Misjon
Kirken har et ansvar for å formidle Guds kjærlighet i Jesus til alle mennesker på en slik måte at de kan komme til tro, se misjonsbefalingen, Matt 28. 18-20
Mennesker med psykiskutviklingshemmning representerer en utfordring til både forkynnelse, undervisning, møteform og liturgi. Men kanskje blir den største utfordringen hvordan vi i kirken kan møte disse med kristen nestekjærligheten som kan formidle både menneskelig varme og religiøs opplevelse.
5) Diakoni
Guds omsorg omfatter alle. Kirken har et diakonalt ansvar for alle mennesker. Denne omsorgen betyr ikke velledighet, men skal gi mennesker del i Guds kjærlighet, både åndelig og materielt. Dette skal gi seg utslag i både fellesskap og praktisk hjelpetiltak.
6) Sjelesorg
Vi har også et sjelesørgisk ansvar overfor mennesker med psykisk utviklingshemmninger og dere nærmeste.
De er også opptatt av spørsmål om livet som f.eks. hvor kommer jeg fra, hvem er jeg, hva er meningen med livet; har jeg verdi? Her er det viktig å ha kunnskaper om både sjelesorg og psykisk utviklingshemmelse generelt.
Det er en stor utfordring for oss kristne å hjelpe dem til å oppleve den verdi de har i Guds øyne.
En stor del av det sjelesørgiske arbeidet og holdning må være å styrke deres selvbilde og menneskeverd, og at de i større grad må få oppleve seg selv utfra Jesu blikk; elsket, verdsatt og respektert.
Holdninger
Menneskesynet og holdningene våre preger alt vi foretar oss, også over psykisk utviklingshemmede. Det er derfor viktig at vi som kristne blir bevisste at våre holdninger og vår adferd er i samsvar med det kristne menneskesyn. Menneskets verdi finner vi ikke i dets egenskaper, men i at det er skapt i Guds bilde. Bibelen forteller at mennesket er en enhet, en hel person. Ånd, sjel og legeme er ikke atskilte deler, men en helhet: Betegnelsen "psykisk utviklingshemmede" er ingen god betegnelse. Den kan lett få oss til å glemme at vi egentlig står overfor et helt menneske som har en psykisk utviklingshemning.
For noen utviklingshemmede vil teoretisk formidling av den kristne tro ha liten nytte. For disse vil atmosfære, opplevelse og samvær med andre troende være det viktigste. Derfor vil våre holdninger være avgjørende for deres møte med kirken og den kristne tro.
HVORDAN SKAPE KONTAKT MELLOM MENIGHETEN OG DE MED PSYKISK UTVIKLINGSHEMMELSE. HVA KAN VI OG HVA BØR VI GJØRE?
I mange menigheter er kontakten med mennesker med psykisk utviklingshemmelse dårlig. Menigheten har ikke vært et naturlig sted å gå for de. Gudstjenesten og tilbud forøvrig er ofte ikke tilrettelagt så det passer for alle.
Det kan være vanskelig å få kontakt/oversikt over hvilke mennesker med psykisk utviklingshemming som bor innenfor menigheten. Taushetsplikt og holdninger til kirken forøvrig kan skape problemer. Det er viktig at menigheten er forsiktig i sine første framstøt. Kanskje er det best med uforpliktende tilbud i starten.
a) Informasjon om eksiterende og nye tiltak
Synliggjøring av eksisterende tilbud mener vi er noe av det viktigste og enkleste for å få kontakt med de psykisk utviklingshemmede i menigheten.
Spre informasjon!
F.eks. ved:
- oppslag i butikken
- presseomtale av arrangementer
- lokalradio
- menighetsblad/egne foldere som går ut til alle hustander.
- informasjon i kommunens kulturkalender ( hvis dette finnes)
- informasjon i lokalveiviser for kommunen ( De fleste kommuner gir ut slike, og oppføringen er gratis)
NB! Presiser at arrangementene/tilbudene gjelder alle.
- kontakt med kulturkontoret i kommunen. Informer dem om menighetens tilbud. Noen kommuner har også ansatt egne kulturarbeidere for mennesker med psykisk utviklingshemmninger. Her er det naturlig å ta kontakt for å skape samarbeid.
- kontakt med institusjoner, organisasjoner, lokalforeninger av NFPU. F.eks. informere på deres møter.
Med litt fantasi og omtanke kan mye av menighetens eksisterende arbeid tilpasses slik at mennesker med psykisk utviklingshemninger kan ha utbytte og glede av dem. Det er viljen det kommer mest an på! Som regel er det ikke store forandringen som skal til.
b) Før menigheten setter igang med nytt arbeid, bør de kartlegge behovene i kommunen. Hva finnes, når foregår det? Her må det samarbeides med idrettslag, organisasjoner og kommunen slik at en ikke konkurrerer om like tilbud.
Uforpliktende kontakt med kommune og organisasjoner, kan gi menighetene lettere oversikt over aktuelle tiltak.
c) Samarbeid med foreldreforeninger og NFPU
De fleste kommuner har en lokal foreldreforening for mennesker med psykisk utviklingshemninger. Gjennom den kan menigheten få oversikt over, og bli kjent med hjemmeboende psykisk utviklingshemmede og deres foreldre. Det bør være menigheten som tar initiativ overfor lokallagene. Mange foreldre ønsker kontakt, men synes det er vanskelig å ta initiativ sjøl.
Menigheten kan f.eks. invitere seg sjøl til et lokallagsmøte og informere om eksisterende tilbud, eventuelt diskutere nye tiltak med foreldrene, og få oversikt over ønsker og behov. Informasjon om konfirmasjon er også nødvendig. Temakveld på et lokallagsmøte hvor menigheten er ansvarlig kunne være et tilbud-
d) Kontakt med institusjoner/organisasjoner
Mange menigheter har en institusjon i sitt lokalmiljø. Det er naturlig at kirken tar kontakt og lager et samarbeid med disse.
Eks. på samarbeid/kontakt:
- andakter på institusjonen
- arrangementer i forbindelse med høytiden
- hyggekvelder på institusjonen
- informasjonsmøter om kirkens arbeide
- skyssordninger til og fra arrangementer, gudstjenester
- dåp og konfirmasjon tilpasset psykisk utviklingshemmede.
Er det vanskelig å få innpass/kontakt med de ansatte på institusjonene, er det lurt å ta det første framstøtet i forbindelse med en høytid. I jula er de fleste positive til tilbud fra kirken.
e) Støttekontakter
De fleste med psykisk utviklingshemninger har en støttekontakt ansatt av sosialkontoret. "Et sted å møtes" er ofte kjærkommet for disse. Menigheten kunne stille lokaler til disposisjon, og være medarrangør til uformelle støttekontakttreff f.eks. en gang i måneden. Dette er også en fin måte å bli kjent med de ulike psykisk utviklingshemmede som bor i menigheten.
f) Dåp
De fleste mennesker med psykisk utviklingshemninger er døpt, men kirkens tilbud om dåpsopplæring og fellesskap har hittil vært dårlig. Kirken bør gå ut med informasjon til foreldreforening, NFPU og institusjoner i menigheten, slik at de blir kjent med kirkens holdning til dåp og dåpsopplæring av psykisk utviklingshemmede.
- Ta kontakt med foreldreforening og NFPU, og tilby dem orientering på et medlemsmøte om hva kirken kan tilby. En dialog kan føre til konkret samarbeid og støtte.
- Ta direkte kontakt med institusjoner i menigheten
- Invitere foreldre til samtalegruppe med aktuelle tema.
- Gi informasjon om faglitteratur, bøker og kassetter som kan benyttes.
- Gi tilbud om voksendåp og dåp i forbindelse med konfirmasjon i de tilfeller hvor dåp ikke før er foretatt.
g) Konfirmasjon
Mennesker med psykisk utviklingshemning som er døpt har på lik linje med andre medlemmer i kirken rett til konfirmasjon. Ikke alle foreldre og foresatte er oppmerksom på dette. Informasjon til de ulike grupper er også her viktig.
I noen tilfeller vil det være naturlig å integrere disse i den ordinære konfirmantundervisning. Integrering i samarbeid med en støttekontakt, eller ansatte vil kunne fungere bra for mange. For andre kreves opplegg med mer individuell tilpassing, både for undervisning, samtalegudstjeneste og konfirmasjonsgudstjeneste. Nært samarbeid med foresatte og institusjoner er her nødvendig.
For konfirmasjonsgudstjenestens del er det viktig å få fram at dette er en forbønnsgudstjeneste hvor kirken ber for sine unge. I noen tilfeller kan det være aktuelt å utforme en alternativ høytidsstund med konfirmasjon. Her vil de være naturlig å legge mest vekt på forbønns- og opplevelsesaspektet.
h) Praktiske oppgaver i menigheten
Enkelte menigheter har diakoni som en del av sitt konfirmantopplegg. Konfirmanter er her med på å løse praktiske oppgaver i menigheten (f.eks. dele ut salmebøker, henge opp salmenummer, hjelpe til ved kirkekaffe og eldretreff o.l.)
En del slike oppgaver vil kunne passe for mennesker psykisk utviklingshemning i alle aldre, tilpasset den enkelte. Slik kan vi formidle opplevelse av tilhørighet og verd i menighetsfellesskapet.
i) Musikk
De fleste menigheter har en musikalsk ressurs i sin organist og eventuelt annet musikalsk arbeid i menigheten.
Mennesker med psykisk utviklingshemning kan ofte ha sterke opplevelser gjennom rytme og musikk. Musikk og sang kan være med og gi en religiøs opplevelse, og kan danne en god innfallsvinkel til budskapet, gjerne formidlet gjennom enkle tekster.
Hvis ikke menigheten har etablert kontakt med mennesker med psykisk utviklingshemning, kan den første kontakten skje gjennom musikkaktiviteter.
AVSLUTTENDE KOMMENTAR
Mist ikke motet. Dette er en del bakgrunnsstoff og ideer for kirkens kontakt med mennesker med psykisk utviklingshemning. Det er ikke meningen at menigheten skal gjennomføre alle disse ideene. Kanskje kan en eller noen av disse tankene brukes.
Begynn gjerne med en med psykisk utviklingshemning og dens nærmeste! Det er enkeltpersonen vi skal møte, ikke gruppen mennesker med psykisk utviklingshemninger
"Er du interessert i å bli kjent med deg selv, så møt mennesker med psykisk utviklingshemning! Er du ikke, så la det vær!"