SORGPROSESSEN
 

Den andre fasen i sorgprosessen er den intense sorgen. Det første stadiet i denne fasen handler om lengsel og vansmekting (savn). Mange barn identifiserer seg med skikkelser fra bøker, TV-programmer, filmer og fra virkeligheten som lider et tap og senere blir gjenforent med den de er glad i. Historiene forteller at akkurat nå er det trist, men det blir bedre etter hvert. For barn i sorg blir disse historiene en flukt fra virkeligheten. I løpet av livet kan en oppleve at dette sorgstadiet kommer opptil flere ganger. Dette gjør seg spesielt gjeldende i situasjoner hvor en har utrettet noe; for eksempel barn som blir født og ekteskap. Dragningen mellom fortid og framtid er grunntonen i all sorg, dvs. konflikten mellom trangen til å gi avkall på det som er tapt og ønsket om å holde fast ved det. Prosessen som går ut på å arbeide seg gjennom motstridende impulser og til slutt mestre følelsene er normalt sorgarbeid. Konfliktene blir enda sterkere dersom forholdet til den døde besto av både hat og kjærlighet. Mange barn og voksne trenger mer søvn enn vanlig fordi disse motstridende dragningene er veldig utmattende. Det er viktig for foreldre å være klar over at det ikke er uvanlig for barn i sorg å gå tilbake til et tidligere stadium. Eksempler er at et aktivt og selvstendig barn i skolealder kan begynne å sitte på fanget igjen når livet blir vanskelig. Jewett påpeker at barna bør få lov til å vende tilbake til kjente og ukompliserte områder til de gjenvinner likevekten og dermed kan få nye krefter og nytt mot. En kan da oppleve at barna blir sterkere og dyktigere enn de var før. Det betyr imidlertid ikke at et barn kommer til å gå tilbake på alle områder selv om det går tilbake på ett. For enkelte barn kan tapet oppleves som bedre enn det som var før. Da kan tapet bli en lettelse, særlig dersom dødsleiet var langvarig og tærende på barnet – og på den som døde.

Søking, som er det andre stadiet, kommer ofte som en naturlig følge av lengsel- og vansmektingsstadiet. Dette stadiet består av flere faktorer. For det første en konsentrert og intens kretsing om personen som døde. Barna opplever sterk trang til å snakke om ham/henne, gjenopplive minner og de ignorerer ofte alt som ikke har med ham/henne å gjøre. For det andre en kretsing og søking rundt stedet der vedkommende døde. Og sist, rastløshet og ofte målløs vandring omkring. Disse ulike trekkene kan for utenforstående og tilskuere virke tvangspregede og irrasjonelle. Denne fasen tar ikke slutt før barnet har søkt lenge nok til å forstå at han/hun ikke kan utrette mer. Barn kan ofte på dette stadiet inngå en "avtale" med for eksempel en av foreldrene eller Gud. Barnet lover "å være snill for bestandig" eller "å vente for bestandig" eller en lignende avtale. Barns magiske tenkning blir forsterket av eventyr og fortellinger – for å få det man vil må man være snill eller kjempe lenge nok. Gjør man det vil de gode maktene oppfylle ønskene. Løftet som barnet ga passer godt inn i denne tenkningen. Utålmodighet overfor barnet som er opptatt av å søke kan snarere forsinke enn lette sorgarbeidet. Et barn som stadig søker og prøver å få den han/hun har mistet tilbake, og stadig blir skuffet, vil etter en stund gi opp søkingen.

I det tredje stadiet kommer de sterke følelsene fram. Dette er følelser som tungsinn, sinne, skyld- og skamfølelse. De voksnes reaksjon er veldig avgjørende i dette stadiet. Det er viktig at de voksne tillater og oppmuntrer barnet til å vedkjenne seg sine egne sterke følelser. Det å være tilgjengelig for barnet, gi det den tiden det trenger og ikke "belære" barnet om hva det bør og ikke bør føle, er de viktigste stikkordene for de voksnes innblanding. Voksne gjør sorgarbeidet vanskeligere når de gir barnet signaler om å skynde seg. Eksempler på dette er "ikke ta det så hardt" og "ikke vær lei deg". Det er ikke uvanlig at voksne som støtter og prøver å hjelpe barnet blir møtt med sinne og fiendtlighet. Den beste hjelpen gir den voksne dersom han forstår hvorfor barnet bruker ham/henne som skyteskive. I slike tilfeller hjelper det å ha litt erfaring, som for eksempel rådgivere. Når de sterke følelsene har kommet, går det som oftest mellom seks og tolv uker før den verste smerten er over. Det tar ofte to år eller mer før sorgprosessen er fullendt.

I følge Jewett inneholder det fjerde stadiet forvirring. Her er man kommet til et punkt hvor barnet har vanskelig med å komme i gang med noe eller i det hele tatt "finne tråden". Barn i skolealder får vanskeligheter med å konsentrere seg på skolen, samt å lære og å huske det de har lært. For enkelte blir prestasjonene så dårlige at de må gå et år om igjen. På dette stadiet i sorgprosessen har barna ofte problemer med å oppfatte beskjeder, og dette kan skape problemer både hjemme og på skolen. Beskjedene må tas opp igjen og igjen før de blir oppfattet, og da lurer ofte barnet på hvorfor foreldrene alltid skriker til det.

Det er veldig viktig at de voksne ikke avgjør hvor lenge et barn kan føle forvirring og mangle konsentrasjon. Det kan ta ett år eller mer før eleven/barnet kan klare å konsentrere seg fullt ut igjen.

Fortvilelse er det femte stadiet i sorgprosessen og trolig det vanskeligste. Det gjelder nok både for den sørgende og den som er vitne til det. I dette stadiet synker den sørgende ned i en tom sinnstilstand. Som de andre stadiene fører også dette fysiske symptomer med seg. Symptomene er uttrykk for stress og tretthet slik den sørgende opplever dem. Hverdagslige ting blir vanskeligere og energi og motivasjon forsvinner. For enkelte blir tanken på selvmord en befriende tanke og en måte å bli gjenforent med den som er borte. For mange unge blir mat veldig viktig i denne perioden. De spiser for å fylle tomrommet i seg. Voksne som står disse unge nært bør prøve å hjelpe dem å skjelne mellom tomhetsfølelse og sultfølelse. De voksne må samtidig være klar over at fysisk nærhet til den sørgende kan ha like stor nytte som mat. Ikke alle reagerer med å kaste seg over maten. Enkelte reagerer også ved det motsatte – å miste interessen for mat. Disse bør også passes godt på. Denne perioden varer heldigvis ikke så lenge. Oftest varer den et sted mellom ti dager og tre uker. Skulle den vare mye lengre, kan det være grunn til å kontakte mer sakkyndig hjelp. Som voksen må en være klar over at en kan godkjenne og godta barnets hjelpeløshet, men en kan ikke beskytte det mot å ha det vondt.

I det siste stadiet i den intense sorgen ser en gjerne at barnet har forsonet seg med tapet. Dette stadiet dreier seg om omorganisering. Her vil en se at barnet begynner å tenke og handle på en måte som tyder på at det er kommet over tapet. En vil også merke at barnet blir mer selvstendig og at det vil bli mer i stand til å knytte seg til andre mennesker. Hos mange barn i dette stadiet ser en gjerne at de vil finne en mening med tapet og de klarer å innpasse denne i sin oppfatning av livet, av Gud eller av det gode.

Etter den andre fasens siste stadiet– omorganisering – kommer den tredje fasen i sorgprosessen. Den går ut på at tap og sorg integreres. Dersom et barn har gått gjennom den direkte og intense sorgen, har det gode forutsetninger for å mestre den tredje fasen. Gråten vil komme sjeldnere og er mindre voldsom, den fysiske og psykiske velværen vender tilbake til barnet og det vil godta realiteten i tapet. En vil også se at barnet vil være i stand til å glede seg over livet og over andre mennesker.

Enkelte barn vil trenge mer hjelp enn andre før de viser tegn på at tapet er integrert på en fruktbar måte. Disse vil kanskje fortsatt vise sinne eller være deprimerte eller at de ikke viser hva de føler i det hele tatt. Som voksen kan en få problemer med å kontrollere et slikt barn. Barnet kan oppleves som selvdestruktivt og /eller destruktivt overfor andre